Et spørsmål som har vært diskutert og filosofert over i flere hundreår, hvis ikke tusen av år er hva et menneske er. En av de store filosofene på dette området var Platon. Han sa; "Når vi er i stand til å gjenkjenne to ulike personer som er mennesker selv om den ene er liten og tykk og den andre er høy og tynn, og den ene løper mens den andre står stille, er det fordi begge tar del i den samme ideen "mennesket". Vi gjenkjenner mennesket i begge individenen" (Platon)
Platon var en filosof innenfor temaet metafysikk. Metafysikk handler om det som ligger til grunn for den virkeligheten vi kan sanse. Metafysikk er opptatt av hva som er virkelig, hva ting egentlig er. Det er jo i all hovedsak spørsmålet om hva et menneske er handler om. Det er teorien Platon hadde som blir kalt idélæren som jeg syntes er interessant. Den går ut på dette: De evige ideene begriper vi med fornuften. Og det er fordi sjelen vår en gang har levd blat disse ideene, at vi kan gjenkjenne ting i den fysiske verden selv om alt er i bevegelse og forandring. Slik forsøkte Platon å forklare at vi kan ha medfødt kunnskap. Denne type filosofi blir kalt for dualistisk, på bakgrunn av at han skilte mellom ulike sfærer av virkeligheten.
Selv er jeg ganske enig i Platons tanke om at sjelen og tanken hører til i ideenes verden. Jeg har sett et program på tv som handlet om en gutt som mente han kom fra en øy som han i virkeligheten aldri hadde vært i. Han kunne også forklare om den tidligere familien hans, og huset de bodde i. Er dette rene tilfeldigheter?
Når de senere i programmet reiste til øya, fant de ut av at det var mye som stemte med historien hans. Så det må vel ligge noe i Platons idélære.
Jeg tror ganske sikkert at de fleste har gjort handlinger uten å tenke over dem. Dette vil jeg begrunne med at vi er født med medfødte kunnskaper. Vi kan vite ting selv om vi ikke har erfart dem med sansene våre. Vil dette si at vi har levd et tidligere liv, eller nærmere sagt at vi har en sjel som mange personer har hatt før?
Det Platon sier om at sjelen og tankene hører til ideenes verden virker jo logisk. Jeg mener at det er annlegg som ligger i oss som er nedarva i generasjoner. Vi har våre instinkter. Ting som vi kan gjøre helt naturlig, betyr ikke at vi har levd før, men at kunnskapen er nedarvet. Feks hvordan vet fugler hvor de skal fly, hvor de skal få tak i mat? Jo, de følger instinkter. Det med han gutten er underlig og man vil alltid finne slike eksempler på at man har levd før eller at vi bare har ett liv her på jorda og at det finnes en himmel. Der er også mennesker som har fortalt om at de har vært klinisk døde og at de har opplevd en kjærlig makt og et sterkt varmt lys. Dette har de tenkt på som en himmel når de har kommet tilbake igjen til livet. Det er tydeligvis noe mer mellom himmel og jord enn vi kan forstå...
SvarSlettEt genialt filosofisk spørsmål Jonas. Jeg velger å besvare det siste spørsmålet ditt når det gjelder om vi mennesker har levd i et tidligere liv eller om vi har en sjel som mange andre personer har. Det er mange utrolige historier i denne verden..
SvarSletthttp://www.nettavisen.no/utenriks/article1702829.ece
Her har vi en fin og utrolig historie. En gutt ble erklært hjernedød og foreldrene hadde allerede sagt ja til å donere bort hans organer. Men i det legeteamet skulle klargjøre den "avdøde" tok han plutselig tak i en av legens arm, og han våknet!
Legene TRODDE det var noe feil med scanningutstyret, men foreldrene til denne gutten tror det var Gud som kom ned og gjennomførte et mirakel. Det er vanskelig å si. Det finnes utallig med slike utrolige historier.
Mange religioner har gjenfødelse som en del av troen, for eksempel Buddhismen. Kanskje vi i et tidligere liv har vært en blomst? Eller at vi blir til en blomst etter vi har vært mennesker? Det kan også være at det kun er sjelen som flytter seg. Andre igjen tror at man kommer til himmelen eller helvete. Det er vanskelig å si, og dette er nok et spørsmål det ikke blir noe enighet om på en stund :)